Første svømmetak

God start

Har vært ombord i to døgn og det har gått unna fra første stund. Både jeg og autisten liker det (Mer om autisten senere, red anm). Gjøremålene ombord i et skip på nesten 300 meter er mange, mangfoldige og omfattende.

Offiserene ombord er på hugget og deler ut arbeidsoppgaver over en relativt lav sko, en sko som er ikke fullt så lav som en sandal (Da ville jeg nok skrevet sandal først som sist), men lavere enn en støvlett. Nå tenker du kanskje på en seilersko eller om du har strilamannsblod i årene; en mokasin. De blir nok begge i laveste laget. En vernesko beskriver høyden godt. Om ikke annet; godt nok. Offiserene har gitt uttrykk for at jeg skal være observatør den første tiden, for å ta til meg nok kunnskap for å på egenhånd eliminere enhver sikkerhetsrisiko ved arbeidet som står for tur. For observatør å være, er jeg i overkant innlemmet i arbeidet, uten at man må være rakettforsker for å gjøre enkelt vedlikeholdsarbeid. Sikkerhetsfokuset på skipet får for øvrig alt annet jeg har opplevd til å blekne. Jeg forstår godt hvorfor. Det er ikke lov å dø og under føttene våre ligger det i skrivende stund 840.000 fat med olje. Vesjego.

The philippinos

Mange av inntrykkene til nå, er knyttet til møtet med mannskapet. Inntrykket sålangt er svært bra. Kanskje til og med meget spesielt bra. Vi er en del nordmenn, noen svensker og en liten koloni av filippinere. Ca 60 % av mannskapet kommer fra Filippinene , dette øyriket i Stillehavet som avler sjømenn i samme tempo som Jehovas vitner legger eksemplarer av vakttårnet på trappen der jeg bor (Jehovaene tror de har meg på kornet, men har forstått at jeg ikke ønsker å snakke med dem hele tiden og bruker legge-mange-vakttårn-på trappen når han ikke er hjemme-strategien for å få meg til å joine. Jeg ønsker dem lykke til).

Filippinerne har overrasket meg. Samtlige husker navnet mitt etter å ha hørt det en gang og alle er vennlig innstilt og forklarer så godt de kan om arbeidsoppgavene vi gjennomfører i fellesskap.
De er inkluderende i det sosiale livet ombord og ikke minst: De liker svært godt å synge karaoke. De synger fra morgen til kveld, så det hjaller i metaller og ventiler. Mens andre benytter småpausene gjennom dagen til å ta seg en cowboystrekk, lese eller prate skit, velger flertallet av filippinerne å dra en gammel slager innimellom arbeidsøktene. Hva var vel livet uten Losing my Religion, sunget med innlevelse, intensitet og tolkningsevne beyond enhver etablert artist.Vakkert. Både jeg og autisten koser oss. Men karaoke får være karaoke, jeg er svært fornøyd med å jobbe med dem. Deres positivitet og innstilling til arbeidet ombord har jeg til nå ikke sett hos dekksarbeidere fra et land som begynner på N og slutter på orge.

Kadettopplæring

I løpet av den korte tiden ombord, har både kapteinen, overstyrmannen, førstestyrmannen og bosunen (arbeidslederen på dekk) hatt møte med meg hver for seg og forklart hvilken plan de har for min opplæring til styrmann. Imponerende. Gjennom studieperioden har det versert mange rykter om fraværende opplegg, mangelfull opplæring og dårlige opplevelser for kadettene. For min del virker samtlige som har med opplæring og oppfølging av meg som dekkskadett å være innforstått med nødvendigheten av at de deler av sine kunnskaper. Rutinene ombord er tallrike og akkurat nå virker det nesten uforståelig at det er mulig å ta til seg en slik enorm kunnskapsmengde i løpet av denne og de ti neste turene. Men jeg vet jo naturligvis at det kommer til å gå like bra som Lillehammer-OL. Det er bra det. Nå gikk det riktignok ikke så bra med Juan Antonio Samaranch, han døde. Men det hadde fint lite med Lillehammer-OL å gjøre, han var jo flere hundre år gammel.

Laster ikke opp bilder, nettet ombord er like raskt som USA sin statsgjeld er liten.


Adjø.