Kjære meget spesielt velkomne leser
Innleggets tittel beskriver hvordan ivrige filippinere kaller opp broen via internradioen. Oppkallet ropes gjerne proporsjonalt kraftig med vindstyrken. Det blåser mye på havet.
Bildet ovenfor viser skipet i fint driv fra et av de største oljeraffineriene mellom Hundvin og Kaland i Nordhordland, på vei mot feltet helt nord i Nordsjøen, ca 200 kilometer vest av Brønnøysund. Bildet er tatt fra broen og det er til en avveksling fine forhold på havet.
I skrivende stund ligger vi og laster. Den norske stats portemoné (eller portemonait om du er fin på det) fylles med oljedollar i takt med at den halvseige råoljen strømmer inn gjennom nordsjølinen (north sea line for the foreigners) på skipet.
125.000 tonn. 140.000 kubikkmeter (Du vet; density (tetthet altså) Olje veier mindre enn vann). Tilsvarende 700.000 oljefat. Eller 450 millioner kroner. Det er en last. Vesjego.
Det nærmer seg min dag nr 180 som kadett og med det er jeg cirka halvveis mot målet; Sjøoffisér i handelsflåten. Jeg skulle gjerne skrevet i den norske handelsflåten, men nå har det seg slik at flertallet av bøyelasterne i Nordsjøen seiler under såkalt bekvemmelighetsflagg*.
*Bekvemmelig fordi rederiet kan ansette bekvem arbeidskraft. Flagg fordi det et rektangulært stykke av værbestandig og flerfarvet stoff, som henger og vaier i hekken. Nå må jeg nesten arrestere meg selv og umiddelbart beklage vranglæren jeg utbasunerer. Sjøfartsnasjonen Libya har ikke et flerfarvet flagg. Det er grønt. Og bare grønt. Jeg legger meg ikke flat, men setter meg ned på huk og blir sittende en god stund, i alle fall en tyve minutters tid. Kanskje jeg unner meg en kjeks mens jeg sitter der, men det kan like gjerne hende at jeg lar være.
Bildet nedenfor viser undertegnede i god driv med kartrettelser. Mens de fleste skip i dag seiler med digitale kart, bruker rederiet jeg seiler for papirkart på sine skip. Slik jeg ser det, gir det et bedre grunnlag for sikker navigasjon og det er fint å lære ting på gamlemåten. Kartrettelser, derimot, kan være en selsom fornøyelse. Det sendes ut ukentlige rettelser i et rigid system og alt skal umiddelbart tegnes inn i kartene etter spesielle regler og anførsler. Vi har 313 kart ombord.
Å jobbe på et skip er en fin opplevelse. Det har helt klart sine store ulemper, så som lange opphold borte fra familien og en mobiltelefon som blir stadig tausere. Selv nære venner tror jeg er bortreist hele året, om ikke annet så har de ingen idé om når jeg er hjemme. Det blir da min oppgave å orientere om dette og det er svært vanskelig når man er så til de grader innesluttet som meg.
De fine opplevelsene knytter seg til flere ting. Først av alt ligger det en solid stolthet i dette yrket. En sjømann må tilpasse seg og ta hensyn til mektige krefter i havet. Det gir en underlig mestringsfølelse når arbeidsdagen går sin gang, mens vind styrke orkan og bølger høye som folkehøgskoler ikke er i stand til å gjøre annen ugagn enn litt uling i gesimsen. Når man manøvrerer nesten 300 meter tankskip mellom rigger og kamikazepiloter ombord på diverse fiskefartøy, er det ok å kjenne at man etterhvert opparbeider seg fin kontroll over situasjonene.
Et stort pluss med denne måten å jobbe på, er nærheten til arbeidsplassen. Avstanden fra lugaren til både dekk og bro er naturlig nok ikke særlig skremmende. Selv Lars Monsen og hans månebedotne reisefølge, ville hatt små problemer med å forsere de strekkene. Det er aldri rushtrafikk på vei til og fra jobb og hver gang du er sulten står den filippinske kokken og hans to løpegutter klare med all verdens delikatesser. Ja i hvert fall nesten; Et fyldig serveringsfat med både kyllingvinger og miniblekkspruter, anrettet på en seng av ting de under enhver omstendighet ikke selger på Rema 1000, venter deg i messen når det er spisetid.
Autisten i meg har lært å like enhver rutine og stabiliteten som arbeidsformen åpner for. Spise, jobbe, spise, jobbe, spise, jobbe, spise, hvile, trene, sove. Vesjego.
Om noen dager setter vi kursen mot de gamle koloniherrene i kongeriket (!) England, for avlevering av en stk last. På grunn av pinlig små vanndybder, noe som er en skam i 2012 for en nasjon som tar imot last fra et skip med deler av mannskapet tilhørende i et av verdens rikeste land, må vi levere fra oss vår flytende herlighet via en lastebøye ute i periferien. Vi gleder oss Jerusalem, Eufrat og Golanhøyden.
Som nevnt i forrige innlegg, vil jeg i tiden som kommer oppdatere mine beretninger ca en gang i uken den neste måneden. Vanligvis på søndager. Eller onsdager. Eller kanskje til og med på torsdager.
Uansett; Velkommen tilbake.
Adjø.
Frihetsfugl anno 2012
