I går sank båten vår.
Ikke båten som jeg har som arbeidsplass. Den ligger fremdeles og står imot harde bølgeslag og vind minst like sterk som Bamse i dunderhonningrus.
Det var vår egen båt som sank. Vårt første hjem.
Tusen minner, hverdager, søndager, middager og blikkstille morgenstunder ble fylt med vann og la seg på bunnen. Jeg vet ennå ikke hvorfor, men vekten av vannet som trengte seg inn ble for mye, selv for en godt voksen dame på 50 fot.
Nå skal man ikke glemme at det kunne skjedd langt værre ting enn dette, men for første gang i min sjømannskarriere sitter jeg maktesløs på et skip mange mil ute i havet og kan ikke gjøre annet enn å fortsette med det.
Følelsen av maktesløshet godt mikset med den emosjonelle påkjenningen, gir en solid klump i magen som jeg kjenner meget spesielt godt.
Slik er denne jobben. Skomakeren blir ved sin læst til noe alvorlig skjer. Ingen helikoptre bringer hjem sjømenn i slike situasjoner. Om ikke man har øreverk eller skikkelig vondt i tommeln i tillegg.
God helg.
