Fri

På vei til havn og avmønstring. Fire uker ombord. Fire uker hjemme. For en jobb.

Snakkes om en måned.

Brunost i barten

Det er meget spesielt å være sjømann. Idag er nesten alle på land. Vel, det er like mange, kanskje flere, til sjøs nå enn før. Men de har ikke vokst opp mellom bakkar og berg, men blant palmer og kaniner i land hvor både velferd og viskelær er fremmedord.

Idag finner Corbusierstoler og Alvar Altovaser veien inn i de tusen hjem med lønningspose fra arbeidsplasser som ikke har kjøl. Vi jobber helst bak en skjerm på et kontor, hvitkledd i et hospital, læreplanjustert bak et kateter eller bollestekende på en bensinstasjon. Noen lager til og med databaser, slik at vi kan finne ut av ting vi hverken lurte på eller ville vite om vi ikke visste. Eller kanskje kommer pengene som følge av ikkeno. NAV altså. Denne nye arbeids- og velferdsetaten som holder mang en arbeidstaker komfortabelt sysselsittende i både sofaer fra IKEA og sjeselonger fra Skeidar.

Havet gir polarbrød i skuffen og ekstra flat skjerm på veggen for en fin gjeng i 2011, selv om den norske sjømann utgjorde en større flokk for bare få år siden. De norske går i land, mens polakker, litauere, filippinere og andre lavkostarbeidere står klare ved landgangen når stolte nordmenn går i kanossagang mot den ventende minibussen.

Det finnes naturligvis en rekke unntak fra denne trenden, så som i den store norskregistrerte serviceflåten. Men på store skip, på større tankere og annet knask, er et sakte skifte mot lavkostarbeidere en realitet. Skipet hvor jeg trør mine kadettsko har ikke kommet helt hit ennå, men Bahamasflagget vaier semistolt i hekken, mens helnorsk olje strømmer gjennom rørene.

Men norske offisèrer vil dem fortsatt ha. Man får hva man betaler for, sier dem her ombord. Norske sjøoffisèrer er dyre i drift. I følge påstanden til mine medseilere skulle det bety god kvalitet. Etter å ha seilt i en måned, vet jeg at det stemmer. Med stødig og nennsom hånd føres skipet rundt den ytterste nøgne ø, mens sjøkart, værdata og dekksdagbøker blir sirlig oppdatert med magentafarget blekk.

Konsekvensene at av vi er foretrukket forleder mang en seilende inn i mot kjøpekraft og forbrukerangst. Vi kan og hente ut enda flatere flatskjermer og så til de grader dyprensende tannbørster og rederne får sine skip drevet av samvittighetsfulle menn og kvinner med sekk på ryggen og brunost i barten. Jeg sier vi når jeg snakker om offisèrene. Det er vel å ta litt hardt i, da det fremdeles blir både vinter og vår før jeg står der med papir i neven og striper på skuldrene.

*

Det er nå drøye syv meter bølgehøyde og vinden er stadig økende. Skipet er fullastet og den voldsomme energien som hver enkelt bølge kaster over oss merkes knapt. Baugen knuser seg gjennom vannmassene og jeg sitter uanfektet på broen og lytter på røverhistorier fra de mer beseilte blant oss. Om to dager er denne turen over for min del. Fire uker på havet. For en fin jobb.

Bildet ovenfor viser for øvrig innseilingen til et oljeraffineri mellom Hope og Kaland, to ytterst små steder som er så løse at de ikke kan kalles tette (som i tettsteder, altså) i et fylke som deler grense med verdens største steinur, Sogn og Fjordane, i nord og Rogaland i sør.


Ha en riktig fin uke.

Blått hav så langt du ser

Kretsløp

Dag nummer 19 ombord. Vi ligger på feltet og laster. Mange titusener kubikkmeter crudeoil (eller om du har en aldri så liten Sylfest Lomheim i deg; råolje) av fineste sort strømmer inn i 18 gymsalstore lastetanker ombord i skipet. Plattformen flyter et stykke bortenfor og leverer hydrokarboner -olje- som en storproduserende melkeku. Til forskjell fra kuer av kjøtt og blod, er det lite rauting og kuruker fra denne, men den spyr ild og er i likhet med pelsvarianten lenket fast til båsen sin store deler av året.

Etter levering på mottaksanlegget, en raffineringsprosess og transport ut i distriktene, kan du kjøpe det ferdige produktet på en bensinstasjon nær deg. Vesjego. Glem ikke å kjøpe drivers dog, kaffe i isoporkrus og et sett med strandleker til barna. Både kaffekoppen, vokspapiret rundt pølsen og strandlekene lages av biprodukter fra råoljen og har også sitt opphav langt nede i sjøbunnen under de flytende melkekyrne, noen hundre kilometer vest av fjord og fjell. Dette blir det penger av, som igjen blir til både pensjonsfond, sykesenger og frimenigheter. Halleluja.

Som dekkskadett er man en liten brikke, en nærmest forsvinnende liten brikke, i det store puslespillet som tilsammen utgjør oljeutvinning på norsk sokkel. Det er lett å bli overveldet over mengden aktører, installasjoner og innretninger. Hver bidragsyter er påkrevd for å gjennomføre utvinningen på en sikker og effektiv måte. Plattformen henter opp oljen, standbyskipet (Sorry, Sylfest. Intet godt norsk ord for det) (Burde vel strengt tatt brukt det mer norske "unnskyld" i forrige parentes, men bruken av "sorry" gav en fin alitterasjon på kjøpet) sørger for sikkerheten rundt plattformen, supplyskipet (Ok, Sylfest. Her kunne jeg skrevet forsyningsskip, men den betegnelsen brukes kun av menn født i samme tiår som Vasco da Gama*) leverer forsyninger til riggen, ankerhåndteringsskipet (Voila, Sylfest. Her hadde vi jaggu en rotnorsk betegnelse) justerer plattformens fortøyninger, seismikkskipet gjør geologiske undersøkelser for bedre utnyttelse av tilgjengelige reservoarer i havbunnen, tankskipet tar imot produkt og helikoptrene bringer mannskapene hjem til kone og barn (unntaksvis mann og barn). I tillegg finner vi et massivt apparat på land. For hver offshorearbeider finnes det fire landansatte. Alt dette får man for ca 100 dollar pr fat. Et røverkjøp!


Kroppsøving

Skipet har elleve dekk (eller etasjer om du vil) og er som nevnt tidligere nesten 300 meter langt. Arbeidet ombord fordeler seg naturlig nok over store deler av fartøyet og medfører at undertegnede reker rundt som en flyfille fra morgen til kveld. Autisten i meg fører selvfølgelig statistikk på bevegelsene og har funnet ut at jeg daglig tilbakelegger i underkant av 4 km på dekk og utfører en vertikal vandring som strekker seg over 30 dekk (etasjer, altså) i gjennomsnitt . Adios slappamann. Hello slankamann.

Bevegelse, faste måltider og jevn døgnrytme gir et meget spesielt bra grunnlag for å klare nesten 80 timers arbeidsuke.

Men for noen (det er ikke umulig at jeg sikter til filippinerne) er ikke dette nok. Hverdagsmot og overskudd avles frem gjennom populærmusikalske stunder med en mikrofon i hånden -en aktivitet også kjent som karaoke. På den måten dyrker de drømmen om livet på solsiden; Livet som artist. Allsidighet er et nøkkelord. En og samme sjøfarer drar gjerne et vidt spekter av hits når han har fått kloen i mikrofonen. I går kveld var det en ivrig matros som gav begrepet allsidighet en ny dimensjon. Etter å ha gitt oss en til de grader helhjertet tolkning av Mariah Careys "Hero", med en tekst som passende nok forteller oss at alle er et forbilde i seg selv, tok han oss videre inn i mystikken ved å fremføre Nirvanas "Smells like teen Spirit". Fremføringen levnet liten tvil om at det fremdeles var tenåringsguts å spore i artistspiren, til tross for at vedkommende er i sitt trettifjerde år, hvorav 15 av dem som godt gift.

For min del gjorde jeg karaokedebut med Stevie Wonders "Isn't she lovely", fremført til engasjert asiatisk trampeklapp og en femti tommers flatskjerm, som i tillegg til sangteksten viste filippinske chicks på rulleskøyter i en by langt, langt borte. Meget spesielt.

Vuggestemning

De filippinske snellene i karaokevideoen er ikke alene om å rulle. Mens søndagsmiddagen hviler tungt i magen, ruller skipet en rolig rumba med seige og sløve atlanterhavsdønninger som søndagsdovne dansepartnere. Gardinene på lugaren beveger seg som innvendige vindusviskere og løse gjenstander er plassert i skuffer eller på slingreduk.

Dette er nok bare en forsiktig smak av hva vi har i vente. Under en vinterstorm for noen få år siden, ble bølgehøyden i området målt til intet mindre enn 29 meter.

Igjen;

Ha en riktig fin uke.



*Født i 1469

På feltet. Det gynger.

Det har blitt søndag kveld, dag nummer elleve ombord. Mørket har senket seg over feltet. Mørke og mørke, det er vel strengt tatt mer korrekt å si at solen har gått ned og at omgivelsene er lyst opp av en stort antall omkringliggende rigger og skip. Store og små samfunn av sjøfolk og riggarbeidere befinner seg på mangfoldige flytende innretninger, i en nærmest uendelig omkrets fra min posisjon. En rask opptelling på kartmaskinen viser over 20 treff innenfor en radius på noen kilometer (eller nautiske mil om du skal være meget spesielt fin på det).

Hver lysansamling representerer en gruppe mennesker som dupper rundt i sjøen. Arbeidet går sin gang, døgnet rundt, hele året. For vår del går det akkurat nå i venting, en aktivitet man blir svært god på mellom operasjonene. Ventingen fylles som regel opp med diverse arbeid, men akkurat idag, på en søndag, har sånne som meg kun 7 timers arbeidsdag. Det er lite. Resten av uken jobber jeg elleve til tretten timer om dagen, sånn ca 08 til 16 og 20 til 24. Timene går som regel fort, meget spesielt fort. Det er meget spesielt.

En vanlig arbeidsdag er som følger;

0730-0800 Frokost
0800-1000 Brovakt
1000-1015 Tikaffe
1015-1200 Brovakt
1200-1300 Lunch
1300-1500 Arbeid på dekk
1500-1515 Trekaffe
1515-1700 Arbeid på dekk
1700-2000 Middag og pause
2000-2400 Brovakt

Legg spesielt merke til ti- og trekaffen, dette er hellige sakramenter for sjømenn. Til tikaffen serveres det alltid kaker, kakene bakes av kokken akkurat i tide til å bli servert kl 0959. Hver avdeling ombord får sin kake. Det innebærer at i løpet av noen minutter i forkant av tikaffen, løper filippinske byssegutter rundt på sine alenlange bein med kakefat til broen, dagligmessen, arbeidsmessen og maskinen. Amazing. Kaffepausene er hellige, på linje med kirkens nattverd. Til forskjell fra kirken, som i våre dager ikke blir særlig grinete om du velger å avstå fra nattverden, blir det umiddelbart Jihad av full styrke ombord dersom det hender noe som forstyrrer kaffepausene. Meget spesielt. Men bra. Jeg holder en knapp på tikaffen. Etter bare elleve dager, har jeg fått denne pausen godt inn i kroppen og den ligger nå og pirker i sjelen. Den når nok inn i sjelen i løpet av kort tid. Jesu blod, Amen.

Mange kadetter arbeider mye på dekk, kanskje spesielt det første året. Jeg er heldig og får gå ordinære vakter med andrestyrmannen. Da følger jeg ham i hans oppgaver og får god innsikt i hans ansvarsområder. Noen timer midt på dagen følger jeg karaokebataljonen på dekk. De er som sagt en fornøyelig gjeng og vi samarbeider fint.

Av en eller annen uforståelig grunn har jeg blitt bedt om å delta i velferdsarbeidet ombord. Overstyrmannen spurte. Jeg svarte ja. Ikveld arrangerte jeg Quiz og store deler av mannskapet deltok. Jeg bestilte pizza fra kokkene og der satt vi og duppet fra side til side, dyttet inn noen velsmakende pizzastykker og svarte på det som har blitt mitt favorittquizspørsmål; Nick Jerome og Fernando Diaz vant Øvrevoll Derby i 2008, hvem av dem var hesten?

Nå sitter jeg i en styrmannsstol på broen, klokken er 2359, og radioen spiller Jørn Hoel med Har en drøm for tredje gang bare ikveld. Jeg er 32 år gammel. Og har funnet drømmejobben.

Ha en riktig fin uke!

Første svømmetak

God start

Har vært ombord i to døgn og det har gått unna fra første stund. Både jeg og autisten liker det (Mer om autisten senere, red anm). Gjøremålene ombord i et skip på nesten 300 meter er mange, mangfoldige og omfattende.

Offiserene ombord er på hugget og deler ut arbeidsoppgaver over en relativt lav sko, en sko som er ikke fullt så lav som en sandal (Da ville jeg nok skrevet sandal først som sist), men lavere enn en støvlett. Nå tenker du kanskje på en seilersko eller om du har strilamannsblod i årene; en mokasin. De blir nok begge i laveste laget. En vernesko beskriver høyden godt. Om ikke annet; godt nok. Offiserene har gitt uttrykk for at jeg skal være observatør den første tiden, for å ta til meg nok kunnskap for å på egenhånd eliminere enhver sikkerhetsrisiko ved arbeidet som står for tur. For observatør å være, er jeg i overkant innlemmet i arbeidet, uten at man må være rakettforsker for å gjøre enkelt vedlikeholdsarbeid. Sikkerhetsfokuset på skipet får for øvrig alt annet jeg har opplevd til å blekne. Jeg forstår godt hvorfor. Det er ikke lov å dø og under føttene våre ligger det i skrivende stund 840.000 fat med olje. Vesjego.

The philippinos

Mange av inntrykkene til nå, er knyttet til møtet med mannskapet. Inntrykket sålangt er svært bra. Kanskje til og med meget spesielt bra. Vi er en del nordmenn, noen svensker og en liten koloni av filippinere. Ca 60 % av mannskapet kommer fra Filippinene , dette øyriket i Stillehavet som avler sjømenn i samme tempo som Jehovas vitner legger eksemplarer av vakttårnet på trappen der jeg bor (Jehovaene tror de har meg på kornet, men har forstått at jeg ikke ønsker å snakke med dem hele tiden og bruker legge-mange-vakttårn-på trappen når han ikke er hjemme-strategien for å få meg til å joine. Jeg ønsker dem lykke til).

Filippinerne har overrasket meg. Samtlige husker navnet mitt etter å ha hørt det en gang og alle er vennlig innstilt og forklarer så godt de kan om arbeidsoppgavene vi gjennomfører i fellesskap.
De er inkluderende i det sosiale livet ombord og ikke minst: De liker svært godt å synge karaoke. De synger fra morgen til kveld, så det hjaller i metaller og ventiler. Mens andre benytter småpausene gjennom dagen til å ta seg en cowboystrekk, lese eller prate skit, velger flertallet av filippinerne å dra en gammel slager innimellom arbeidsøktene. Hva var vel livet uten Losing my Religion, sunget med innlevelse, intensitet og tolkningsevne beyond enhver etablert artist.Vakkert. Både jeg og autisten koser oss. Men karaoke får være karaoke, jeg er svært fornøyd med å jobbe med dem. Deres positivitet og innstilling til arbeidet ombord har jeg til nå ikke sett hos dekksarbeidere fra et land som begynner på N og slutter på orge.

Kadettopplæring

I løpet av den korte tiden ombord, har både kapteinen, overstyrmannen, førstestyrmannen og bosunen (arbeidslederen på dekk) hatt møte med meg hver for seg og forklart hvilken plan de har for min opplæring til styrmann. Imponerende. Gjennom studieperioden har det versert mange rykter om fraværende opplegg, mangelfull opplæring og dårlige opplevelser for kadettene. For min del virker samtlige som har med opplæring og oppfølging av meg som dekkskadett å være innforstått med nødvendigheten av at de deler av sine kunnskaper. Rutinene ombord er tallrike og akkurat nå virker det nesten uforståelig at det er mulig å ta til seg en slik enorm kunnskapsmengde i løpet av denne og de ti neste turene. Men jeg vet jo naturligvis at det kommer til å gå like bra som Lillehammer-OL. Det er bra det. Nå gikk det riktignok ikke så bra med Juan Antonio Samaranch, han døde. Men det hadde fint lite med Lillehammer-OL å gjøre, han var jo flere hundre år gammel.

Laster ikke opp bilder, nettet ombord er like raskt som USA sin statsgjeld er liten.


Adjø.

Forventninger

Jeg har brukt lang tid på å velge hva som skulle bli mitt yrke. Etter flere år som universitetsstudent og flere år i arbeidslivet, bestemte jeg meg for å begynne på nytt. Valget falt på nautikk, en bachelorgrad som leder til styrmanssertifikat. I en alder av 32 år skal jeg nå ta fatt på kadettperioden, 365 dager ombord på skip, før jeg er kvalifisert til å løse sertifikat klasse D3.

Å velge en seilende yrkeskarriere er ikke uten videre et enkelt valg. Det medfører at man er på jobb seks måneder i året -seks måneder borte fra familie og venner. De resterende månedene har man i utgangspunktet fri. Fire uker på jobb, etterfulgt av fire uker hjemme.

For min del har valget vært enkelt. Jeg har en sterkt tilknytning til havet og trives svært godt ombord i båt. Fra første gang jeg nevnte yrkesvalget for min kjæreste, har hun uttrykt full støtte for mitt valg. Sjømannslivet har sine utfordringer, men med mitt utgangspunkt har jeg tro på at det vil la seg forene med tilværelsen på land.

På nåværende tidspunkt ser jeg frem mot å møte mannskapet, oppleve skipet og å komme igang. Det er august og varmt i været. Dersom den første tiden preges av vedlikehold og kanskje spesielt maling og atter maling, blir jeg ikke overrasket. Det er en del av jobben og jeg kommer til å utføre enhver arbeidsoppgave så godt som mulig.

Om to dager er jeg igang. Fire fantastiske uker på havet. Velkommen hjem fra ferie, god tur til kontoret.