Kretsløp
Dag nummer 19 ombord. Vi ligger på feltet og laster. Mange titusener kubikkmeter crudeoil (eller om du har en aldri så liten Sylfest Lomheim i deg; råolje) av fineste sort strømmer inn i 18 gymsalstore lastetanker ombord i skipet. Plattformen flyter et stykke bortenfor og leverer hydrokarboner -olje- som en storproduserende melkeku. Til forskjell fra kuer av kjøtt og blod, er det lite rauting og kuruker fra denne, men den spyr ild og er i likhet med pelsvarianten lenket fast til båsen sin store deler av året.
Etter levering på mottaksanlegget, en raffineringsprosess og transport ut i distriktene, kan du kjøpe det ferdige produktet på en bensinstasjon nær deg. Vesjego. Glem ikke å kjøpe drivers dog, kaffe i isoporkrus og et sett med strandleker til barna. Både kaffekoppen, vokspapiret rundt pølsen og strandlekene lages av biprodukter fra råoljen og har også sitt opphav langt nede i sjøbunnen under de flytende melkekyrne, noen hundre kilometer vest av fjord og fjell. Dette blir det penger av, som igjen blir til både pensjonsfond, sykesenger og frimenigheter. Halleluja.
Som dekkskadett er man en liten brikke, en nærmest forsvinnende liten brikke, i det store puslespillet som tilsammen utgjør oljeutvinning på norsk sokkel. Det er lett å bli overveldet over mengden aktører, installasjoner og innretninger. Hver bidragsyter er påkrevd for å gjennomføre utvinningen på en sikker og effektiv måte. Plattformen henter opp oljen, standbyskipet (Sorry, Sylfest. Intet godt norsk ord for det) (Burde vel strengt tatt brukt det mer norske "unnskyld" i forrige parentes, men bruken av "sorry" gav en fin alitterasjon på kjøpet) sørger for sikkerheten rundt plattformen, supplyskipet (Ok, Sylfest. Her kunne jeg skrevet forsyningsskip, men den betegnelsen brukes kun av menn født i samme tiår som Vasco da Gama*) leverer forsyninger til riggen, ankerhåndteringsskipet (Voila, Sylfest. Her hadde vi jaggu en rotnorsk betegnelse) justerer plattformens fortøyninger, seismikkskipet gjør geologiske undersøkelser for bedre utnyttelse av tilgjengelige reservoarer i havbunnen, tankskipet tar imot produkt og helikoptrene bringer mannskapene hjem til kone og barn (unntaksvis mann og barn). I tillegg finner vi et massivt apparat på land. For hver offshorearbeider finnes det fire landansatte. Alt dette får man for ca 100 dollar pr fat. Et røverkjøp!
Kroppsøving
Skipet har elleve dekk (eller etasjer om du vil) og er som nevnt tidligere nesten 300 meter langt. Arbeidet ombord fordeler seg naturlig nok over store deler av fartøyet og medfører at undertegnede reker rundt som en flyfille fra morgen til kveld. Autisten i meg fører selvfølgelig statistikk på bevegelsene og har funnet ut at jeg daglig tilbakelegger i underkant av 4 km på dekk og utfører en vertikal vandring som strekker seg over 30 dekk (etasjer, altså) i gjennomsnitt . Adios slappamann. Hello slankamann.
Bevegelse, faste måltider og jevn døgnrytme gir et meget spesielt bra grunnlag for å klare nesten 80 timers arbeidsuke.
Men for noen (det er ikke umulig at jeg sikter til filippinerne) er ikke dette nok. Hverdagsmot og overskudd avles frem gjennom populærmusikalske stunder med en mikrofon i hånden -en aktivitet også kjent som karaoke. På den måten dyrker de drømmen om livet på solsiden; Livet som artist. Allsidighet er et nøkkelord. En og samme sjøfarer drar gjerne et vidt spekter av hits når han har fått kloen i mikrofonen. I går kveld var det en ivrig matros som gav begrepet allsidighet en ny dimensjon. Etter å ha gitt oss en til de grader helhjertet tolkning av Mariah Careys "Hero", med en tekst som passende nok forteller oss at alle er et forbilde i seg selv, tok han oss videre inn i mystikken ved å fremføre Nirvanas "Smells like teen Spirit". Fremføringen levnet liten tvil om at det fremdeles var tenåringsguts å spore i artistspiren, til tross for at vedkommende er i sitt trettifjerde år, hvorav 15 av dem som godt gift.
For min del gjorde jeg karaokedebut med Stevie Wonders "Isn't she lovely", fremført til engasjert asiatisk trampeklapp og en femti tommers flatskjerm, som i tillegg til sangteksten viste filippinske chicks på rulleskøyter i en by langt, langt borte. Meget spesielt.
Vuggestemning
De filippinske snellene i karaokevideoen er ikke alene om å rulle. Mens søndagsmiddagen hviler tungt i magen, ruller skipet en rolig rumba med seige og sløve atlanterhavsdønninger som søndagsdovne dansepartnere. Gardinene på lugaren beveger seg som innvendige vindusviskere og løse gjenstander er plassert i skuffer eller på slingreduk.
Dette er nok bare en forsiktig smak av hva vi har i vente. Under en vinterstorm for noen få år siden, ble bølgehøyden i området målt til intet mindre enn 29 meter.
Igjen;
Ha en riktig fin uke.
*Født i 1469
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar