Brunost i barten

Det er meget spesielt å være sjømann. Idag er nesten alle på land. Vel, det er like mange, kanskje flere, til sjøs nå enn før. Men de har ikke vokst opp mellom bakkar og berg, men blant palmer og kaniner i land hvor både velferd og viskelær er fremmedord.

Idag finner Corbusierstoler og Alvar Altovaser veien inn i de tusen hjem med lønningspose fra arbeidsplasser som ikke har kjøl. Vi jobber helst bak en skjerm på et kontor, hvitkledd i et hospital, læreplanjustert bak et kateter eller bollestekende på en bensinstasjon. Noen lager til og med databaser, slik at vi kan finne ut av ting vi hverken lurte på eller ville vite om vi ikke visste. Eller kanskje kommer pengene som følge av ikkeno. NAV altså. Denne nye arbeids- og velferdsetaten som holder mang en arbeidstaker komfortabelt sysselsittende i både sofaer fra IKEA og sjeselonger fra Skeidar.

Havet gir polarbrød i skuffen og ekstra flat skjerm på veggen for en fin gjeng i 2011, selv om den norske sjømann utgjorde en større flokk for bare få år siden. De norske går i land, mens polakker, litauere, filippinere og andre lavkostarbeidere står klare ved landgangen når stolte nordmenn går i kanossagang mot den ventende minibussen.

Det finnes naturligvis en rekke unntak fra denne trenden, så som i den store norskregistrerte serviceflåten. Men på store skip, på større tankere og annet knask, er et sakte skifte mot lavkostarbeidere en realitet. Skipet hvor jeg trør mine kadettsko har ikke kommet helt hit ennå, men Bahamasflagget vaier semistolt i hekken, mens helnorsk olje strømmer gjennom rørene.

Men norske offisèrer vil dem fortsatt ha. Man får hva man betaler for, sier dem her ombord. Norske sjøoffisèrer er dyre i drift. I følge påstanden til mine medseilere skulle det bety god kvalitet. Etter å ha seilt i en måned, vet jeg at det stemmer. Med stødig og nennsom hånd føres skipet rundt den ytterste nøgne ø, mens sjøkart, værdata og dekksdagbøker blir sirlig oppdatert med magentafarget blekk.

Konsekvensene at av vi er foretrukket forleder mang en seilende inn i mot kjøpekraft og forbrukerangst. Vi kan og hente ut enda flatere flatskjermer og så til de grader dyprensende tannbørster og rederne får sine skip drevet av samvittighetsfulle menn og kvinner med sekk på ryggen og brunost i barten. Jeg sier vi når jeg snakker om offisèrene. Det er vel å ta litt hardt i, da det fremdeles blir både vinter og vår før jeg står der med papir i neven og striper på skuldrene.

*

Det er nå drøye syv meter bølgehøyde og vinden er stadig økende. Skipet er fullastet og den voldsomme energien som hver enkelt bølge kaster over oss merkes knapt. Baugen knuser seg gjennom vannmassene og jeg sitter uanfektet på broen og lytter på røverhistorier fra de mer beseilte blant oss. Om to dager er denne turen over for min del. Fire uker på havet. For en fin jobb.

Bildet ovenfor viser for øvrig innseilingen til et oljeraffineri mellom Hope og Kaland, to ytterst små steder som er så løse at de ikke kan kalles tette (som i tettsteder, altså) i et fylke som deler grense med verdens største steinur, Sogn og Fjordane, i nord og Rogaland i sør.


Ha en riktig fin uke.